Veien er målet

Dette mottoet satte jeg på fremsiden av bloggen ganske tidlig.

Jeg syntes det passet bra for måten jeg tenkte på i treningen av hund. Da jeg fikk Sara måtte jeg justere en del av målene jeg hadde fordi Sara hadde problemer med å takle forskjellige ting. Da måtte jeg heller lære meg å kose meg med prosessen med treningen istedet for å kun fokusere på mål og prestasjoner.

verdens gladeste Sara som elsket alt av trening så lenge det bare var meg og henne der

Det å ha det gøy på treningene måtte bli det viktigste, så fikk deltakelse på stevne være noe som kanskje kunne bli aktuelt etterhvert. Tiden med Sara ble ikke helt som jeg hadde tenkt da jeg endelig skulle få min første flat, men jeg har lært utrolig mye om hund og trening. Hadde min første hund vært helt normal og perfekt, hadde jeg ikke måtte søke opp så mye kunnskap som jeg måtte med en hund som henne.

Men det var ikke det jeg skulle skrive om i dag. Jeg skulle skrive om unghunden Seeker som jeg koser meg med å følge på bloggen «Apportering till vardag och fest». Elsa Blomster har en ung golden som hun har startet i BK med i år, og hun har lagt ut både filmer og skrevet sine tanker rundt jaktprøvestartene selv om det ikke har fungert helt slik som det skal. Vanligvis er det kun det hundene lykkes med som blir lagt ut på sosiale medier så det er veldig forfriskende og lærerikt at noen er tøffe nok til å legge ut hele prosessen frem til målet, selv om de ikke lykkes på første, andre og tredje forsøk.

Elsa skrev blogginnlegget Vãgen eller målet? etter at hun fikk så mange positive tilbakemeldinger på at hun la ut disse filmene som viste at den unge hunden hennes ikke greide 1.premien. Hennes tanker er nyttige å lese for alle som trener hund. Trener vi hund fordi vi synes det er gøy eller er det for å bli best?

Her er innleget med Seeker sin første prøvestart, her er prøvestart nummer to og her er prøvestart nummer tre.

Jeg har tenkt mange ganger at så mye som Sol sliter med å sitte avslappet når andre hunder henter dummyer, så kommer hun aldri til å takle en eliteprøve. Men så har jeg fokusert på at vi får kose oss med treningene så ser vi hvor vi ender opp til slutt, om Sol ikke blir noen elitehund er ikke det verdens undergang for meg.

Når jeg ser filmene av Seeker i BK og hvor mye han sliter med fokusere på det han skal fordi han er så gira på alt som skjer rundt, så gir det meg motivasjon til å trene videre med den hunden jeg har. For jeg er overbevist om at Seeker kommer til å ende opp i eliteklassen, selv om det er vanskelig å forestille seg det når man ser ham nå. Selv om hundene i elite ser så avslappet ut mens de venter på linje, betyr ikke det at de har vært slik da de var unge. Mange har nok jobbet kjempehardt for å få den retrieveren til å greie å være så passiv. Men vi ser ofte bare det ferdige resultatet og da kan det være vanskelig å se for seg at sin egen superaktive unghund skal bli slik en dag.

Sol var en hund som jeg hadde store problemer med å motivere til å komme inn til meg med det hun hadde funnet. Og det er det heller ikke så ofte man hører om, det skal jo egentlig være en naturlig adferd for retrieverne når man jobber mye og har et godt samarbeid med hunden sin.

Jeg måtte bruke mye langline for å kontrollere henne fra å løpe alle andre steder enn hjem til meg. Det er ikke det gøyeste problemet å ha i retrievertreningen, det skal jeg skrive under på. Det er rett og slett demotiverende å trene med en hund som ikke vil komme til deg.

Seeker hadde også dette problemet som ung, og det var veldig nyttig og motiverende for å meg å lese om en så dyktig instruktør som har det samme problemet med sin unge jakthund. Siden man hører så sjelden om retrievere som ikke vil komme hjem med dummyen, føler man at man må ha et dårlig samarbeid med hunden sin når man ikke får det til. Les mer om Seeker sine avleveringer her.

Foto: Ann-Olaug Toftesund

Jeg prøver å få frem både oppturer og nedturer her på bloggen og håper det kommer frem at ting ikke har fungert perfekt fra starten. Fortsatt er det mye som ikke fungerer, men vi jobber på. Bare endringen på passiviteten til Sol er helt utrolig. Sol sto og hylte ved siden av meg og måtte alltid ha kobbel på dersom det var andre hunder som fikk hente dummyer.

Nå kan hun sitte løs ved siden av meg og se relativt avslappet ut i samme situasjon. Vi har en lang vei igjen før hun slapper skikkelig av og til jeg kan stole på at hun sitter der, men vi er på riktig vei. Og veien frem til elite er en prosess, hunden skal utvikles mye underveis.

Selv om jeg skriver mye om ting som ikke fungerer hadde jeg nok ikke turt å vise frem film av hvor håpløs Sol var som 1-åring på jakttreningenen. Hun hørte ikke på meg i det hele tatt. Nå kunne jeg vist det, for jeg vet at vi har kommet oss gjennom det. Men akkurat når det står på føler man seg ikke så høy i hatten.

Så hurra for dem som tør å vise frem sine uperfekte hunder, det gir oss andre motivasjon til å kjempe videre selv om det til tider ser håpløst ut.

spacer

2 comments on “Veien er målet

  1. Elsa

    Tack, så roligt att höra att du uppskattar det jag skrivit och också har samma tankar!

    1. Lill-Iren

      Tusen takk for at du deler alle dine tanker på bloggen din, jeg her lært så mye av å følge dere 🙂

Leave a reply