Veien er målet

Dette mottoet satte jeg på fremsiden av bloggen ganske tidlig.

Jeg syntes det passet bra for måten jeg tenkte på i treningen av hund. Da jeg fikk Sara måtte jeg justere en del av målene jeg hadde fordi Sara hadde problemer med å takle forskjellige ting. Da måtte jeg heller lære meg å kose meg med prosessen med treningen istedet for å kun fokusere på mål og prestasjoner.

verdens gladeste Sara som elsket alt av trening så lenge det bare var meg og henne der

Det å ha det gøy på treningene måtte bli det viktigste, så fikk deltakelse på stevne være noe som kanskje kunne bli aktuelt etterhvert. Tiden med Sara ble ikke helt som jeg hadde tenkt da jeg endelig skulle få min første flat, men jeg har lært utrolig mye om hund og trening. Hadde min første hund vært helt normal og perfekt, hadde jeg ikke måtte søke opp så mye kunnskap som jeg måtte med en hund som henne.

Men det var ikke det jeg skulle skrive om i dag. Jeg skulle skrive om unghunden Seeker som jeg koser meg med å følge på bloggen «Apportering till vardag och fest». Elsa Blomster har en ung golden som hun har startet i BK med i år, og hun har lagt ut både filmer og skrevet sine tanker rundt jaktprøvestartene selv om det ikke har fungert helt slik som det skal. Vanligvis er det kun det hundene lykkes med som blir lagt ut på sosiale medier så det er veldig forfriskende og lærerikt at noen er tøffe nok til å legge ut hele prosessen frem til målet, selv om de ikke lykkes på første, andre og tredje forsøk.

Elsa skrev blogginnlegget Vãgen eller målet? etter at hun fikk så mange positive tilbakemeldinger på at hun la ut disse filmene som viste at den unge hunden hennes ikke greide 1.premien. Hennes tanker er nyttige å lese for alle som trener hund. Trener vi hund fordi vi synes det er gøy eller er det for å bli best?

Her er innleget med Seeker sin første prøvestart, her er prøvestart nummer to og her er prøvestart nummer tre.

Jeg har tenkt mange ganger at så mye som Sol sliter med å sitte avslappet når andre hunder henter dummyer, så kommer hun aldri til å takle en eliteprøve. Men så har jeg fokusert på at vi får kose oss med treningene så ser vi hvor vi ender opp til slutt, om Sol ikke blir noen elitehund er ikke det verdens undergang for meg.

Når jeg ser filmene av Seeker i BK og hvor mye han sliter med fokusere på det han skal fordi han er så gira på alt som skjer rundt, så gir det meg motivasjon til å trene videre med den hunden jeg har. For jeg er overbevist om at Seeker kommer til å ende opp i eliteklassen, selv om det er vanskelig å forestille seg det når man ser ham nå. Selv om hundene i elite ser så avslappet ut mens de venter på linje, betyr ikke det at de har vært slik da de var unge. Mange har nok jobbet kjempehardt for å få den retrieveren til å greie å være så passiv. Men vi ser ofte bare det ferdige resultatet og da kan det være vanskelig å se for seg at sin egen superaktive unghund skal bli slik en dag.

Sol var en hund som jeg hadde store problemer med å motivere til å komme inn til meg med det hun hadde funnet. Og det er det heller ikke så ofte man hører om, det skal jo egentlig være en naturlig adferd for retrieverne når man jobber mye og har et godt samarbeid med hunden sin.

Jeg måtte bruke mye langline for å kontrollere henne fra å løpe alle andre steder enn hjem til meg. Det er ikke det gøyeste problemet å ha i retrievertreningen, det skal jeg skrive under på. Det er rett og slett demotiverende å trene med en hund som ikke vil komme til deg.

Seeker hadde også dette problemet som ung, og det var veldig nyttig og motiverende for å meg å lese om en så dyktig instruktør som har det samme problemet med sin unge jakthund. Siden man hører så sjelden om retrievere som ikke vil komme hjem med dummyen, føler man at man må ha et dårlig samarbeid med hunden sin når man ikke får det til. Les mer om Seeker sine avleveringer her.

Foto: Ann-Olaug Toftesund

Jeg prøver å få frem både oppturer og nedturer her på bloggen og håper det kommer frem at ting ikke har fungert perfekt fra starten. Fortsatt er det mye som ikke fungerer, men vi jobber på. Bare endringen på passiviteten til Sol er helt utrolig. Sol sto og hylte ved siden av meg og måtte alltid ha kobbel på dersom det var andre hunder som fikk hente dummyer.

Nå kan hun sitte løs ved siden av meg og se relativt avslappet ut i samme situasjon. Vi har en lang vei igjen før hun slapper skikkelig av og til jeg kan stole på at hun sitter der, men vi er på riktig vei. Og veien frem til elite er en prosess, hunden skal utvikles mye underveis.

Selv om jeg skriver mye om ting som ikke fungerer hadde jeg nok ikke turt å vise frem film av hvor håpløs Sol var som 1-åring på jakttreningenen. Hun hørte ikke på meg i det hele tatt. Nå kunne jeg vist det, for jeg vet at vi har kommet oss gjennom det. Men akkurat når det står på føler man seg ikke så høy i hatten.

Så hurra for dem som tør å vise frem sine uperfekte hunder, det gir oss andre motivasjon til å kjempe videre selv om det til tider ser håpløst ut.

spacer

5 comments on “Veien er målet

  1. Elsa

    Tack, så roligt att höra att du uppskattar det jag skrivit och också har samma tankar!

    1. Lill-Iren

      Tusen takk for at du deler alle dine tanker på bloggen din, jeg her lært så mye av å følge dere 🙂

  2. Trine Halvorsen

    Åhh som jeg kjenner meg igjen på dette! Fant denne bloggen nå, så nå har jeg mye bra å lese om! Heldigvis er jeg utrustet med lite konkurranseinstinkt så det går bra å ikke kunne konkurrere, men motivasjonen for trening blir jo gradvis dårligere dessverre. Jeg har en jaktgolden hanne på 8 år, og han var mitt store konkurransehåp! I bruks og kanskje jakt. Han er den mest arbeidsglade hunden jeg har sett, men utrolig selvstendig på alle måter. Utrolig god søkshund, han finner både gjenstander, dummyer og mennesker på en flott måte! Men samarbeide med meg har vært – «jeg klarer dette selv takk!» Bruks (både spor og rundering) har jeg holdt på med tidligere, men jakt var helt nytt. Og jeg ble veldig overrasket over holdningene jeg møtte i jaktmiljø, denne viljen og selvstendigheten var jo så ille at det var bare å gå hjem og komme tilbake med ny hund. Så jakttrening har vi bare holdt på med for oss selv, og lagt vekt på bruks. I jakttrening er han på mange måter herlig, men å komme inn med dummyene kan fremdeles være vanskelig! Har jobbet med langline og systematisk, og det ble veldig bra helt til i vinter. Så nå må jeg motivere meg på nytt til ny runde, kanskje finner jeg noe nyttig her som jeg kan bruke. Så tusen takk for en utrolig flott blogg!

    1. Lill-Iren

      For en koselig kommentar å få <3 Ja, den holdningen tror jeg man møte i alle slags miljøer. Noen velger den løsningen, å skifte ut hunden dersom man ikke får det til.

      Sol har også vært veldig selvstendig og det tok lang tid før jeg kunne stole på at hun ikke begynte å løpe rundt med dummyen på egen hånd. Ekstra gode belønninger hver gang hun har avlevert har fungert veldig bra. Har du trent ham med eksternbelønning? Jeg brukte ofte en skål med god mat oppi som sto på bakken i det jeg sendte henne ut. Hun fikk værsågod til den når hun hadde kommet tilbake med dummyen. Jeg bruker også ofte dummy eller ball som jeg kaster bak oss før jeg sender henne ut, da får hun veldig stor fart inn igjen til meg.

  3. Trine Halvorsen

    Nei har ikke brukt eksternbelønning der, det må jeg prøve! Jeg har brukt eksternbelønning på min tidligere hund (Hovawart), men da leke. Det har ikke kunne gjort med Jazz for da hadde han stukket av med leken. Jeg har mest brukt lek for det er litt sterkere enn mat. Men ser du bruker vom og hundemat som belønning, og det må jeg prøve – han får jo det som mat. Litt griseri, men det kan jo løses. Har ikke turt å kaste ball eller dummy som belønning, i tilfelle vi får konflikt på det. Det har blitt bedre, så jeg gir meg ikke! Takk igjen for flott blogg og så mange gode tips, det har blitt en skikkelig motivasjonsfaktor for meg!

Leave a reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.