Trening og konkurranser

Mine tanker rundt det å konkurrere.

Jeg tenker en del på dette med deltagelse på stevner nå når konkurransesesongen er i gang. Hvorfor konkurrere? Hvor alvorlig skal det være, skal det bare være på gøy uten å bry seg om resultatet? Hvordan finne balansegangen?

Jeg tar konkurranser litt for seriøst. Den første gangen jeg og Sara prøvde oss i lydighetsringen var hun ikke klar i forhold til å ha andre hunder så nært innpå seg. Hun utførte øvelsene greit, men det var ikke gøy å gå med en hund som var så stresset av omgivelsene at hun ikke “så” meg i det hele tatt. Når jeg tenker på det i ettertid var det faktisk en god prestasjon av henne å ikke få noen nuller. Bortsett fra fellesdekken selvfølgelig, den er fortsatt den store utfordringen for en hund som Sara som mener alle hunder er til for å lekes med. Etter denne konkurransen mistet jeg helt troen på Sara som konkurransehund og kunne ikke se for meg hvordan hun skulle greie å konsentrere seg i en konkurransesetting.

Etter å ha ristet av meg den verste skuffelsen bestemte jeg meg for å prøve igjen. Vi la stor vekt på å trene ro rundt andre hunder og prøvde oss på konkurranse igjen et par måneder senere. Jeg hadde ingen forhåpninger om poengsummer, jeg ville bare gjøre det til en god opplevelse for Sara og at hun følte at hun mestret det. Hun reiste seg på fellesdekken igjen, men kom heldigvis rett til meg. Resten av programmet utførte hun kjempebra og hadde fullt fokus på meg. Og det viktigste av alt var hun koste seg i ringen, så målet for dagen var oppnådd for meg.

IMG_5613

Jeg bestemte meg for at jeg måtte få kontroll på fellesdekken før jeg konkurrerte igjen. Og det er det vi har jobbet med nå, det er grunnen til at jeg satte i gang med “prosjekt flatdekk”. Selv om hun nå legger seg flat på kommando og hun ligger i 2,5 minutter uten å løfte på hodet, har jeg ikke fått testet øvelsen så mye blant andre hunder. Er jeg 100% sikker på at hun kommer til å ligge i 2 minutter på en fellesdekk? Nei.

Jeg er veldig redd for å bli kjempeskuffet igjen dersom hun får en tredje 0 på denne øvelsen.

På bloggen High5 kom jeg over et intervju med dyktige Maria Brandel der hun snakker om sine tanker rundt trening og konkurranse. Jeg liker veldig godt måten hun tenker på, blant annet definisjonen hennes på et ekte konkurransemenneske:

“En som gör allt vad den kan för att förbereda sig så bra som det bara går för tävling, som inte ger sig i första taget, som alltid är beredd att söka ny vägar framåt och sist men definitivt inte minst – inte tar tävlandet på så blodigt allvar.”

Når jeg leser disse linjene senker jeg litt forventningene til meg selv i forhold til at alt skal sitte perfekt på konkurranse. Det er faktisk greit at det ikke blir riktig så lenge man trener videre på det som ikke fungerte og prøver igjen. Og forbereder seg så godt man kan.

Jeg likte også svaret hennes på hvorfor hun konkurrerer:

“Det är något så enkelt som att bara checka av träningen. Det svåraste är inte att lära hunden momenten utan att få dem att fungera i alla lägen. Tävling gör att jag hela tiden måste utvecklas som tränare och inte stagnerar- för mig är tävling superviktigt ur det perspektivet. Men har jag en ledig dag väljer jag nästan alltid att träna istället för att tävla. Så mitt sug för tävling ur perspektivet tävling är inte stort!”

Hun ser på det å delta på konkurranse som en måte å se hvordan hun ligger an i treningen. Dersom noe ikke fungerer på konkurranse tar hun lærdom av det og endrer noe i treningen for å få det til å fungere bedre neste gang. Treningen blir hoveddelen og konkurransene er noe hun bruker for å utvikle seg som trener og for å finne ut hvor godt hunden faktisk kan momentene.

Hvis jeg greier å tenke på konkurransene på den måten tror jeg det hjelper meg å ta bort litt av presset og forventningene til hver konkurranse. Jeg har tenkt omvendt. At konkurransene er hoveddelen og at treningen er noe du gjør for å prestere på konkurransene.

IMG_7583-682x1024

Jeg prøver også å tenke at hovedmålet for meg i 2014, er å få Sara til å vise glede i konkurranseringen. De små detaljene har vi mange år foran oss å jobbe med, men gleden hos hunden ved det hele, den er grunnleggende. Da er det bedre med litt sprell og personlighet de første årene i ringen mener jeg.

Jeg vil ha arbeidslysten og utholdenheten på plass først, så kan jeg pirke på detaljene senere. Dersom jeg skal holde på den tankegangen, kan jeg ikke bli skuffet dersom vi produserer noen nuller, så lenge samarbeidet vårt fungerer og hunden min synes det er gøy.

Så da satser jeg på et 2014 med mye glede i konkurranseringen,

You may also like...

4 Responses

  1. Lena sier:

    Veldig godt skrevet innlegg, fikk meg til å tenke på dette med trening vs konkurranse – om man trener for å konkurrere eller konkurrerer som en del av trening 🙂 Aha-opplevelser!!! 🙂 Hilsen meg med dårlige konkurransenerver 😉

    • Lill-Iren sier:

      Tusen takk 🙂 Det hjelper for meg å skrive om slike ting for da får jeg satt tankene mine litt på plass 😉 Jeg har også dårlige konkurransenerver, men den forrige konkurransen der jeg ikke hadde forhåpninger om poenger, jeg skulle bare gjøre dagen til Sara bra. Da var nervene helt borte, så jeg tror det er måten å gjøre det på. Prøve å tenke at din hovedoppgave som hundefører er å sørge for at hunden har det bra 🙂
      Anbefaler boka “Lyckas på tevling” av Niina Svartberg, den har mange gode tips for å tenke bort konkurransenervene 🙂

  2. Prima sier:

    Veldig bra innlegg. Sliter med mye av det samme, og gruer meg til å konkurrere når den tid kommer. Jeg får bare jobbe med meg selv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.