Tøffe valg

For noen uker siden tok jeg avgjørelsen om at Sara skulle pensjoneres fra trening og stevner.

Jeg var inne på tanken om avlivning, men i samråd med dyrekiropraktor Harriet kom vi frem til at hun burde få prøve seg som pensjonist for å se hvordan hun taklet det.

Så mange fjellturer jeg har vært på med denne hunden

For to uker siden ble Sara veldig dårlig i ryggen igjen, selv om hun kun hadde gått hjemme rundt huset og vært med på fjellturer. Stresset steg også veldig. Når Sara stresser blir hun en veldig travel hund, hun henger etter meg hele tiden og maser om mat. Hun skal oppi folk og greier ikke finne roen noe sted. Det lyser av henne at hun ikke har det godt.

Bilkjøring har jeg gitt opp, hun synes det er helt forferdelig å måtte sitte i bilburet.

der hun trives best

Etter samtaler med dyrekiropraktor Harriet som har behandlet og fulgt Sara lenge nå, var hun enig i at vi måtte begynne å tenke på hva som var best for Sara, siden hun hadde blitt dårlig så kort tid etter behandling. Hun hadde også observert at Sara har vært mer stresset de siste gangene hun har vært der for å få behandling.

Sara har vært her siden guttene var små

I starten på forrige uke tok jeg derfor beslutningen om at Sara skulle få slippe. Det var lang ventetid hos dyrlegen så vi fikk ikke time før fredagen uken etter, altså i morgen. Etter at jeg hadde tatt avgjørelsen kjentes det veldig riktig, jeg så enda tydeligere at hun ikke hadde det bra og innså hvor mye hun har endret seg. Jeg vil huske Sara som den snille og harmoniske hunden hun har vært, ikke som en masete og stresset hund.

verdens snilleste

 Flattene har stor smerteterskel og det er derfor vanskelig å ta en slik avgjørelse. Dyrekiropraktor Harriet sier også at “disse hundene går til de stuper.” Det er så mye energi og livsglede i dem at de skyver alt annet de måtte kjenne på til side.

Jeg synes det var vanskelig at vi måtte vente så lenge for å få time. Når avgjørelsen først var tatt, så syntes jeg hun skulle slippe å gå og ha vondt flere dager. Denne uken har jeg egentlig latt være å tenke så mye på det. Det er bare så trist å tenke på at jeg har skjøvet det til side.

De siste dagene har Sara vært mye bedre, både i bevegelsene og i stressnivå. Jeg har tenkt at det bare er en liten opptur og at det er bra at hun får gode dager på slutten. Men så har også tvilen kommet, om det er riktig å avlive henne.

den lykkeligste

I dag var jeg fortsatt i tvil. Ingen stressing eller masing inne i dag heller. De siste dagene har hun bare ruslet rundt utenfor huset her hjemme, siden vi har drevet med mye hagearbeid og garasjebygging. Jeg bestemte meg derfor for å ta med begge hundene på fjelltur for å se om det kunne utløse noe i ryggen. Og så tenker jeg bedre på fjellet.

jeg, Sara og moldepanoramaet

Sara hoppet frivillig inn i bilen og la seg til rette i bilburet. Det er IKKE vanlig. Så kjørte vi den lille biten for å starte selve turen. For å redusere stresset til Sara når vi kommer ut av bilen, ber jeg henne sitte og vente utenfor bilen mens jeg ordner utstyr o.l. Vanligvis er dette kjempevanskelig for henne, hun er kjempestresset når hun kommer ut fra bilen. Så hun greier ikke sitte stille, vi bruker som oftest mye tid før hun endelig får roet seg. I dag gikk det smertefritt. Hun satt stille og reiste seg ikke en eneste gang mens hun ventet.

verdens beste familiehund

Turen opp på Tua gikk helt fint. Sol og Sara koste seg og det var ingen tegn til ryggvondt. Jeg hadde med kameraet og fikk tatt noen bilder av dem sammen på toppen.

Knoll og Tott

Der oppe på toppen begynte jeg for alvor å tenke tanken på å avlyse dyrlegetimen i morgen. Og den tanken føltes veldig bra.

Når hun er så frisk og glad som hun er nå greier jeg ikke å avlive henne. Det føltes plutselig veldig feil. Da jeg kom ned fra fjellet ringte jeg og avlyste timen. Sara skal fortsatt være hos oss, selv om jeg ikke vet hvor lenge det blir.

Terskelen er lav for å ta avgjørelsen igjen dersom vi ser hun ikke har det bra. Og nå er alle rundt oss også klar over situasjonen slik at alle er litt mer forberedt og inneforstått med ting dersom det skulle forverre seg. Det var mange som tok nyheten om at Sara ikke skulle være hos oss lengre veldig tungt. Sara hører til på gården og det er mange som har blitt vant til å ha henne rundt seg.

Jeg kjenner det er en lettelse å slippe og tenke på adferdstrening med Sara lenger. Jeg har kjempet så lenge for å få henne til å fungere som en normal hund, men nå slipper jeg det. Sara er som hun er, og hun skal ikke presses til noe lengre. Hun skal få være med på fjellturer og ellers rusle rundt på gården.

Det at Sara sliter med vanskelige miljø og hundemøter har gjort at Sol har fått litt mindre miljøtrening enn det jeg kunne tenkt meg. Nå kan jeg senke skuldrene i forhold til Sara og konsentrere meg fullt om Sol og hennes trening. Hun trenger å passere hunder på tur og å gå steder der vi møter mange mennesker. Sol har ingen stress i møte med hunder og mennesker, hun er bare veldig glad. Så det eneste hun trenger er litt mengdetrening for å kunne passere uten å bry seg. Og selvkontroll.

Det blir derfor mest Sol på bloggen fremover.

Jeg skulle selvfølgelig ønske jeg hadde endt opp med en friskere hund som førstegangshund, men jeg tenker på alt jeg har vært gjennom sammen med Sara og alt jeg har lært om adferdstrening og stress. Og så velger jeg å tro at vi har gitt Sara et veldig godt hjem og et godt liv til tross for at vi har hatt mange utfordringer i forhold til både adferd og helse. Mye takket være dyrekiropraktor Harriet, hadde det ikke vært for henne og hennes kunnskap hadde nok Sara vært avlivet for lenge siden.

Vi tar en dag av gangen og håper Sara blir hos oss lenge enda.

 

 

You may also like...

7 Responses

  1. Prima sier:

    Veldig bra, og tøft at du tar en avgjørelse som ikke er lett, og er tøff nok til å prøve litt til. Og at du er klar over at det kanskje er nødvendig i fremtiden.
    Jeg vet du har skrevet om det, men vet du eksakt hva som feiler henne. Hun har veldig mange like symptomer til min spondyhund.

    • Lill-Iren sier:

      Jeg vet dessverre ikke eksakt hva som feiler henne. Veterinærene har ikke funnet noe. Røntgen viser ingenting unormalt. Teorien til dyrekiropraktoren er at det er ryggen hennes som er veldig lang og at det derfor blir raskt låsninger i bakparten.

  2. Katinka sier:

    Veldig tøft å lese! Veldig lei meg på deres vegne, men ble veldig glad når jeg leste at hun har hatt det bedre igjen og prøver litt til.

    Har vært inne på det samme angående min toller pga. mye stress og redsel, men foreløpig så har hun det mye bedre igjen og prøver å tilrettelegge så godt som mulig for å unngå hendelser som kan være stressende.

    Jeg vet det er en vanskelig avgjørelse, og at det sikkert var tungt når du måtte vente lenge på time. Men det var jo litt flaks også siden Sara ble bedre igjen og du da kan se an situasjonen videre.

    Har selv gitt opp miljøtrening med min hund, som blir 8. Orker ikke stresse med det og blir bare mye mas og styr for henne. Koser oss bare hjemme og på skauturer 🙂

    Det viktigste er at Sara har det bra, og de har enormt glede av å være med familien sin, gå turer etc. Så det at det er det “eneste” hun nå gjør betyr ingen ting så lenge hun har det bra!

    Lykke til! Og har savnet å lese/se bilder av Sara! Hun er jo så herlig… 🙂 Du er utrolig flink Lill-Iren!

    • Katinka sier:

      Ps. håper du skjønte hva jeg mente med nest siste avsnitt 🙂 Ser nå at den kan virke litt negativ, men mente det bare som at du ikke trenger å ha dårlig samvittighet for at det er det hun får gjøre 🙂

      • Lill-Iren sier:

        Tusen takk for fin kommentar 🙂 Nei det er ikke enkelt når de sliter med stress og redsel. Det går jo fint å tilrettelegge og hundene har det nok helt topp med bare skauturer 🙂 Det er mer den prosessen og måtte innse at du må gi opp, og at hunden din aldri blir en hund som kan være med overalt. Men det føles veldig bra nå når jeg endelig har kommet dit, og siden vi har så store områder rundt huset både med skog og marker og badeplass ved sjøen fungerer det veldig bra. Sara er ekspepsjonelt flink til å holde seg rundt her og løper aldri ned til noen på veien selv om hun er alene ute, så det fungerer utrolig bra. Og jeg har jo Sol som er så mye hund at hun er med på alt og trenger mye på trening, så jeg har nok å henge fingrene i 🙂

  3. Katinka sier:

    Ja er helt enig. Er ikke artig å innse at man kkke får en hund som kan bli med overalt. Du er heldig som har en til Jeg har bestemt meg for å vente, slik at det ikke blir noen unoter. Men vi koser oss masse og da får hun ha meg for seg selv. Hun er fryktelig “mammadalt” nemlig

    lever litt gjennom deg og Sol da retrieverjakt er noe jeg har hatt veldig lyst til å drive med.

    Håper du ikke slutter å blogge

    • Katinka sier:

      Skulle vært noen 🙂 men de falt visst ut 🙂

      Sol er er utrolig flott eksemplar av Flaten, Bjørk også 🙂 skikkelig dual purpose hunder! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.