Sara 1.7.2011 – 7.8.2017

Det er nå gått en uke siden vi måtte ta farvel med vår aller beste Sara.

Det er fortsatt veldig surrealistisk for meg, og jeg har grudd meg for å skrive dette innlegget. Jeg visste egentlig at det var denne avgjørelsen jeg kom til å ta til slutt.

Først prøvde jeg og la henne være pensjonert fra alt som kunne stresse henne opp for å se om ryggen holdt seg mer stabil.

Ryggen ble fortsatt gradvis verre og jeg bestemte meg for at hun skulle få slippe og bestilte time hos dyrlegen. Noen dager før vi hadde time, fikk hun plutselig en opptur igjen og stresset hennes roet seg betraktelig. Jeg ble derfor i tvil og avbestilte timen.

Guttene fikk da beskjed om hva som skulle skje og de ble så utrolig lei seg, de har vokst opp med Sara og kunne ikke tenke seg at hun noen gang ikke skulle være her mer. De ble veldig lettet da timen ble avbestilt, men jeg ga samtidig beskjed om at vi skulle ta en dag av gangen og at hun fortsatt ikke var frisk.

Etter den lille opptursperioden hun hadde ble hun gradvis verre igjen. Ryggen låste seg og bevegelsene ble stivere og hele hunden gikk skjevt. Det jeg merket det aller mest på var stressnivået til Sara.

Så lenge hun bare gikk ute her hjemme uten at noe skjedde, gikk det greit. Men hun stresset seg opp dersom det kom besøk eller dersom Sol var ute med henne. Det at det nærmet seg måltid gjorde også at hun stresset seg voldsomt opp. Hun ble rett og slett slitsom å ha i hus.

Og det er jo ikke slik hun egentlig er. Sara har vært en utrolig behagelig hund og ha både inne og utenfor huset. Hun kunne gå rundt som hun ville, og visste hva som var lov og ikke.

Sara har alltid gått mellom husene her på tunet. Hun visste alltid hvem som hadde middag på gang, og satt utenfor kjøkkenvinduet hos svigermor for å vente på noe godt. Dersom det var grilling et sted, lå alltid Sara i nærheten. Tante Inger Anne lagde ofte noe godt på kjøkkenet med åpen dør helt ut. Sara gikk aldri inn, for det var ikke lov. Men lå rett utenfor døren, gjerne med en labb på dørstokken i tilfelle det skulle bli noe på henne også.

Mitt forhold til Sara vet jeg ikke om jeg greier å beskrive en gang. Det er noe helt spesielt med den aller første hunden. Siden Sara hadde problemer med både stress og forholdet til andre hunder, ble jeg nok ekstra knyttet til henne. Hun trengte så mye hjelp for å takle utfordringene hun hadde de første årene hos oss og det var jeg som hjalp henne med det.

Jeg sitter igjen med uendelig mange minner fra fjellturer jeg har hatt sammen med henne.

Alt jeg kan om trening av hund, har jeg lært sammen med henne.

Sara visste ikke hvordan man slappet av i miljø der det skjedde ting rundt henne, så jeg måtte lese meg opp på passivitetstrening. Og vi tilbragte mange timer på benker og plener i sentrum for å lære og slappe av.

Da vi oppdaget at retrieverjakt kunne være gøy, hadde jeg brukt lang tid på å shape inn det å holde apporten i lydigheten. Sara hadde ikke så lyst til å bære på ting, så det å bære dummyen måtte også læres inn.

Men Sara fikk det til hun, til og med vilt bar hun inn igjen til meg.

Jeg er så fornøyd med Sara, hun var så snill og vi kunne ikke hatt en bedre familiehund. Samtidig  er det synd at alt skulle være så vanskelig for henne. Det å kjenne på stress er ikke noen god følelse. Og hadde det bare vært ryggen som var problemet, så hadde vi kanskje greid å takle det på et vis. Men når vondt i ryggen utløser mer stress, og det at hun er stresset gjør at kroppen spenner seg så mye at ryggen blir enda verre, så følte jeg det ble en vond sirkel vi ikke kom ut av.

Det var kjempetøft å ta valget om at hun ikke skulle være her mer. Det å ta henne med til dyrlegen var helt forferdelig, og det var så tomt da vi kom hjem igjen. Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg hadde gitt henne opp og at det at jeg fikk Sol hadde gjort hverdagen verre for henne.

Hun stresset mer på grunn av Sol, men jeg tror hun bare ble et symbol for alt som stresset henne det siste året i hverdagen. Bilkjøring var tøft, hundemøter var tøft, nye miljøer var tøft.

Jeg skulle lufte Sol på kvelden og det var så rart at Sara ikke var der. Vi gikk bortover markene ved huset vårt og der lå den lilla elefantbamsen som Sara alltid skulle bære på og leke med ute. Sol plukket den heller ikke opp…

De første dagene var helt forferdelige, det var så mye jeg og Sol plutselig måtte gjøre alene som hun alltid hadde vært med på. Den første turen ned til sjøen for eksempel. Sara elsket å bade i sjøen og var alltid med.

Det er rart å måtte venne seg til å være en mindre. Men jeg kjenner det går bedre og bedre for hver dag.

Dette har vært et veldig tøft innlegg å skrive, men samtidig kjennes det veldig bra. Jeg har vært i tvil mange ganger om jeg tok det rette valget. Jeg satt og så på noen gamle filmer av Sara, og jeg kunne nesten ikke kjenne henne igjen på filmer som var bare 3 år gamle. For en kroppskontroll og en intensitet hun hadde. Jeg hadde glemt at hun var slik, hun har endret seg så mye. Det hjalp meg til å innse at vi tok den rette avgjørelsen for henne, selv om jeg skulle ønske det ikke måtte bli slik.

(filmen virker ikke på mobil)

                      

Takk for at vi fikk ha deg, Sara, selv om det ble altfor kort.

You may also like...

7 Responses

  1. Sofis sier:

    Fina vackra Sara. Beklagar sorgen. Så tråkigt. Fina bilder och minnen. Känner igen mig i att första hunden är speciell å särskilt om det funnits lite svårigheter.

  2. Lillan Riseth sier:

    Føler så med dere ❤️ Utrolig fin hund. Men det er en del av det å ha hund, det å lese hunden sin godt, og det er viktig. Tenker at du har tatt helt riktig valg. Sender en varm klem ❤️

  3. Prima sier:

    Kondolerer. Og takk for at jeg fikk følge deg og Sara her på bloggen,og takk for mange treningstips og andre tips.

  4. Lise Lunde sier:

    Kondolerer. Vi måtte si adjø til vår Scott om lag samtidig. Eneste trøsten er at man gjør det rette for hunden. Og at den har hatt et godt liv så langt. Det har du og dere gitt Sara

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.