Problemer er til for å løses

Jeg har lenge følt meg litt overveldet over alt jeg skulle trent med Sara, alt som ikke fungerer i hverdagen.

Men i det siste har jeg begynt å se litt mer positivt på det å endre adferdsmønstre hos henne. Det er egentlig ikke så veldig annerledes fra å trene inn øvelser til lydighet eller jakt. Jeg synes jo at det er veldig gøy å trene hund, men når det kommer til å trene bort problemadferd har jeg ikke helt funnet gleden i det.

Grunnen til at jeg har syntes det har vært tungt er kanskje fordi det har handlet mye om å endre følelser, vi har jobbet mye med redsel og stress og det er tidkrevende. Det har i perioder vært mye trening og lite fremgang.

Det jeg har følt har vært de største problemene er redsel for å kjøre bil, redsel for selen og stress i nye omgivelser og i møte med hunder. Alt dette er ting som har gjort hverdagen tungvint. Å ikke kunne kjøre bil med henne for eksempel, utrolig upraktisk. Og i disse båndtvangtider har jeg virkerlig savnet det å kunne ta på henne en sele og bare ha henne fast i et belte rundt livet på enkelte turer.

Nå begynner det virkelig å løsne for oss. I går jogget vi en tur på fjellet, MED sele. Det er første gangen hun bruker sele på tur uten å vise ubehag. Jeg brukte noen minutter på å ta den på, slik at det ble som en liten tilvenningsøkt.

endelig på toppen

10614283_10152589305445661_8593668789984389220_n

slapper fint av på en stein med sele på som om det var det naturligste i verden

10551058_10152589305615661_6249053128211738911_n

13621_10152589305790661_7142164961760877703_n

På kvelden i går tok vi en kjøretur inn til Ørsta og gikk en tur gjennom bygatene. Bilturen gikk fint, belønnet med godbitsøk et par ganger på turen dit. Det var første gang for henne i Ørsta så litt stress var det, men hun gikk veldig fint i forhold til hvordan hun ville vært for ett år siden. Her belønnet jeg også en del med godbitsøk.

Rett før vi skulle hjem la jeg ut et siste godbitsøk på en gressplen ved bilen og satte meg ned og trykte litt på telefonen mens jeg ventet på at hun skulle gjøre seg ferdig. Etter en liten stund snudde jeg med for å se hva hun drev med og da hadde hun lagt seg fint ned rett bak meg. Miljøsignalet at jeg setter med ned fungerer som bare det. Sara tenker: “når du sitter skal jeg legge meg ned”.

10482368_10152589305940661_7893560722299445983_n

hva skjer ‘a

10398706_10152589307040661_5552671889350325188_n

10322637_10152589306880661_7905542830359673478_n

Jeg kan ihvertfall skrive under på at jo mer tidkrevende problemene er dess større er belønningen når treningen endelig fungerer.

Vi er ikke helt i mål hverken på stress eller bilkjøring, men nå er vi kommet så langt at det bare er gøy å trene og se fremgang.

Jeg har også begynt å ta tak i litt andre små problemer jeg har lagt merke til etter at vi har flyttet. For eksempel at hun er veldig nysgjerrig dersom noen går med noe i hendene. Da tenker hun mat med en gang. Hun hopper aldri opp på folk, men hun står ofte og balanserer på bakbeina for å lukte på det de bærer på. Jeg skjønner at det er litt slitsomt og jeg vil lære henne at hun holder litt avstand og ikke er så nærgående.

Jeg vil derfor belønne det jeg vil ha, nemlig at hun trekker seg unna. Hver gang når jeg kommer med maten hennes, har jeg derfor godbiter i den andre hånden. Jeg prøver også å friste henne litt ekstra med matskålen. Dersom hun går opp på to og viser interesse for skålen trekker jeg meg unna. Dersom hun trekker unna eller setter seg ned belønner jeg med godbit. Dette gjør jeg noen ganger, går litt rundt med matskålen og belønner hver gang hun trekker seg unna.

Jeg passer også på å alltid ha godbiter tilgjengelig så når noen kommer gående og hun viser interesse for hendene eller det de bærer på, avbryter jeg henne og belønner med en gang hun trekker unna. Dette er en problemadferd som jeg koser meg med å trene, fremgangen kommer raskt og jeg tenker på samme måte som når jeg trener inn en lydighetsøvelse.

En annen uvane jeg har lagt merke til er at hun har begynt å hoppe opp etter pinne og lignende før jeg skal til å kaste. Hun gjør det med barna også og det er ikke greit. Jeg er derfor veldig nøye med at dersom hun tar tak i pinnen samtidig som jeg holder i den stopper jeg henne. Når vi er ved sjøen og jeg skal kaste en pinne stopper jeg opp med en gang hun kommer for nærme pinnen, når hun trekker unna fortsetter jeg å gå ned mot vannkanten. Jeg kaster aldri pinnen før hun er minst en meter unna meg.

Det måtte bare to repetisjoner til før hun skjønte hva det gikk ut på. Jeg elsker å trene inn ting på denne måten, jeg ser hvordan hun bruker hodet og tenker ut hvordan hun skal oppnå det hun vil, nemlig at jeg skal kaste pinnen. Selv om hun skjønte det glemmer hun seg ofte når hun ser at jeg plukker opp en pinne, hun har så stor forventning til pinnen at hun glemmer å tenke. Da minner jeg henne på det ved å trekke pinnen unna.

Jeg må også bli nøyere når vi leker slik at hun ikke kaster seg etter leken uten at hun har fått “ta den” kommando. Når jeg har sagt “takk” er leken min helt til hun får “ta den” kommando.

Dette er små problemadferder som jeg koser meg med å trene bort, det er veldig gøy å se hvordan jeg kan endre adferden hennes så raskt.

IMG_7558

Problemer er til for å løses.

You may also like...

2 Responses

  1. Det låter som ni gör enorma framsteg i vardagen hela tiden och jag är så imonerad över hur genomtänkt allt verkar vara, du har verkligen en bra plan för hur ni ska hantera olika saker, inspirerande att läsa!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.