Pensjonert hund

I helga var vi i Førde for å gå lydighetsstevne.

Sara har startet 3-4 ganger i klasse 2 og gjennomfører stort sett programmet veldig bra, bortsett fra hinderet. Det siste året har hun vegret seg før hinderet på alle stevner. Med null på den øvelsen er vi alltid noen fattige poeng unna opprykket til klasse 3.

Jeg har trent mye på hinderet frem mot dette stevnet, variert høyden fra veldig lavt til normal høyde og har bygd mye verdi for øvelsen med gode belønninger. Sara fikk behandling hos kiropraktor tidligere i uken slik at rygg og hofter skulle fungere optimalt på stevnet.

Jeg hadde allerede en litt dårlig følelse frem mot stevnet. Vi startet uoffisielt for et par uker siden og Sara gjorde det veldig bra, bortsett fra nullen på hinderet selvfølgelig. Fri ved fot har etter mye trening blitt en veldig fin øvelse med Sara og jeg koser meg under fri ved fot på stevner. Nå forsvant hun plutselig nesten ut av ringen 2 ganger under øvelsen. Med en gang vi nærmet oss ringbåndet, havnet hun langt foran meg og viste tydelig at hun ikke ville mer.

På trening var hun også tung i kroppen og vanskelig å få opp i fart. Dette er nok noe som har utviklet seg over tid, som jeg ikke har tenkt helt over.

Jeg så på denne filmen fra en av lydighetstreningene med Sara for 1,5 år siden, etter at hun hadde startet med kiropraktorbehandlinger. Her er hun så lett og spretten i kroppen og slik er hun ikke nå lenger.

                     

På stevnet i helga var hun tung og stiv i kroppen og under oppvarmingen fikk jeg henne ikke opp i intensitet i lek heller. Hun var tydelig stiv i kroppen og bevegde seg veldig ujevnt. Under fri ved fot var hun igjen veldig ufokusert og havnet raskt langt foran meg med en gang vi nærmet oss ringbåndet. Dommeren kommenterte raskt at hun så at hun ikke var bra i ryggen og at hun tydelig hadde vondt når hun bevegde seg.

Sara jobbet på allikevel selv om det ble mye tullefeil på grunn av ukonsentrasjon. Dommeren var veldig snill og senket hinderet da vi kom til den øvelsen. Sara hoppet dermed hinderet og fikk for første gang godkjent poeng på alle øvelsene i klasse 2.

Jeg har tenkt mye etterpå og hatt en dialog med dyrekiropraktor Harriet Havnegjerde, og vi har kommet frem til at Sara nå må pensjoneres fra denne typen trening og konkurranser. Det er et trist valg å ta, men det føles også veldig bra og jeg er ikke i tvil om at det er det riktige å gjøre. Sara synes ikke det er gøy lengre og kjøreturen og stevnesituasjonen er bare stress for henne.

Den typiske kommentaren vi fikk fra publikum rundt ringen etter stevnestarter var at jeg hadde en utrolig flink og glad hund som virkelig koste seg der inne. Sara viser jo så tydelig når hun har det gøy og det lyser av hele henne. Den gleden er dessverre borte nå.

                     

Det er utrolig kjipt å måtte pensjonere en hund på 5 år, men slik er det. Nå skal hun få være turhund så får vi se hvordan ryggen hennes fungerer med det.

Jeg har lært utrolig mye av denne denne allsidige hunden.

Det var ikke helt den starten vi ville ha på 2017 sesongen, men nå gleder jeg meg til å virkelig konsentrere meg om den lille energibunten av en 2-åring jeg har som er mer enn klar for å trene det meste sammen med meg.

You may also like...

3 Responses

  1. Prima sier:

    All ære til deg som tør å ta en tøff avgjørelse, og tenker på hunden- kudos.

  2. Uff, jeg vet så altfor godt hvordan det er å måtte pensjonere en ung hund! Jeg er sikker på at Sara vil få en fantastisk pensjonisttilværelse og mange gode år fremover likevel.

  3. Siri sier:

    Veldig kjedeleg å skulle pensjonere ein hund som kunne hatt mange år til i sporten, men er betre å gi seg om ho ikkje er på topp fysisk. Kan jo fortsatt ha mange fine stunder med mykje morro, sjølv om ein ikkje konkurrerar 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.